Gi et lite vink.

Noe om bare bein.

Noe om tyrkiske damer med trillebag på marked.

Noe om å være turist i egen by.

Noe om kaffe (alltid).

Noe om å finne de rareste dilemmasene.

Noe om å tvile skikkelig mye for så å tro skikkelig mye.

Noe om å la seg inspirere av andre.

Noe om språk som ikke er like.

Noe om å gråte på forestilling (endelig! Hadde begynt å tro jeg var ufølsom).

Noe om å være redd.

Noe om å koreografere.

Noe om å kjenne på hvordan andre mennesker kan gi eller ta energi.

Noe om å sykle i baris (nesten) hjem fra jobb kl 9 om kvelden.

Noe om hjertebrus.

Noe om å ha en bestevenn som alltid får deg til å føle deg bedre.

Noe om å handle 10 avokados på marked fordi det er så billig og fordi det er den beste grønnsaken i historien.

Noe om å være forelsket.

Noe om middager som blir til nattmat.

Noe om nye følelser som er skikkelig vanskelige å handtere.

Noe om å prøve å se seg selv utenfra.

Noe om å få besøk og å glede seg til neste besøk og kjenne at man er heldig fordi folk prioriterer deg.

Noe om hvite bluser.

Noe om gaga.

Noe om å feire 17.mai i et annet land uten nordmenn rundt seg.

Noe om en baskteballhelt.

Noe om å glede seg så mye til gjester at man kjøper en større kaffekanne.

Noe om å prøve å glemme det som ikke er viktig.

Noe om å balansere.

Noe om å takke.

Min løveteori videreutvikler seg, men jeg begynner også å se et poeng med å være menneske.

Noen minus med å være en løve:

1. Hvis man føler seg fanget blir man sur.

2. Hvis man er sulten blir man sur.

3. Hvis man ikke kan løpe og brøle blir man sur.

4. Løver drikker sannsynligvis ikke kaffe.

Det har altså noe surt eller hissig over seg å være en løve. I går tenkte jeg på denne sangen jeg lærte i barnekoret jeg gikk i da jeg var ca 8 år. Den gikk sånn omtrent slik: " Det verste for en løve er det å bli tatt til fange, å ikke få løpe og brøle kan gjøre en skikkelig sur. Det eneste jeg går å tenker på, det eneste jeg går å tenker på, det eneste jeg går å tenker på er maten jeg skal få". Ok, jeg tenker ikke bare på mat (bare nesten), men kjenner på det at jeg har en tendens til å bli skikkelig sint hvis jeg ikke klarer å gjøre ting som planlagt, hvis jeg ikke er så kreativ som jeg vil eller hvis noen ikke gjør mot meg som forventet. I går skulle jeg for eksempel lage en jazzdans til undervisningen og strevde så voldsomt, også hadde jeg plutselig ikke nok plass også kom plutselig M hjem også hadde jeg ingen ideer og da hjalp det ikke å være en løve for å si det sånn. Jeg kunne ikke brøle (ok, kunne brøle litt) eller rømme. Kunne heller ikke la elevene gjøre en kombinasjon som så ut som noe sånt som 1, 2 og løp, løp, 5, 6 og brøøøl (selv om det mest sannsynlig ville vært utrolig mye morsommere en kick-ball-change), så jeg måtte presse meg gjennom det. Jeg vet jo at det alltid går bra (iallefall nesten) og at jeg kommer meg gjennom det, men i øyeblikket er det alltid så frustrerende. Jeg begynner å tenke at jeg kanskje burde velge meg et annet dyr, et som ikke så lett farer opp i flammer. Eller kanskje jeg burde ha noen flere alternativer- jobbe som en panda, trene som en løve, tenke som en katt og være grei som en hund.

Saken forskes altså veidere på.

Imens velger jeg å være litt menneske.

Fordi kaffen er et for stort høydepunkt til å gi slipp på.

Vis litt peace and quietness og drikk litt kaffe.

Tror du det finnes det et dyr som passer i alle situasjoner? 

Vokser man noen gang ifra dette?

Hvis ja:

la meg aldri bli voksen.

Vi var nesderst i glasset.

På vei for å skylle ut det som var igjen.

Helt til vi så

at hjertet enda lå der

og banket.
 

Jeg tenker mer på løvefilosofien. Fordi jeg ofte har en følelse av at jeg som menneske har gått for langt vekk fra mine innstinkter. Fordi jeg er full av tanker om hva jeg burde og skulle uten at disse tankene har så mye rot i virkeligheten. Fordi når jeg prøver å stille spørsmålet om hva et dyr ville ha gjort virker svaret så mye mer logisk og naturlig enn når jeg ser hva vi tar oss til. At det mange ganger er utrolig latterlig hvilke mønstre vi mennesker har lagt os till. Jeg er jo fullstendig klar over at jeg lever i et samfunn som er mye mer "utviklet" enn en jungel og at jeg må og vil forholde meg til det, men tenker likevel at jeg har noen skritt å ta for å finne ut hva som virkelig er viktig og interessant å bruke tiden og energien sin på.

Hvordan er det dyr trener for eksempel? Ved å jakte, ved å rømme eller ved å leke. Ikke for å få sommerkroppen 2012 i hvertfall. De føler sannsynligvis på endorfiner ved å bevege seg og de følger innstinktet om sult eller fare. Jeg øver meg på å trene mer sånn; brøle meg gjennom ei treningsøkt, løpe fordi jeg vil vite at jeg kan hvis jeg må, løfte tunge ting fordi jeg vil kunne flytte på saker selv eller bære noen hvis de trenger det, slite hardt fordi jeg vet at jeg kan slappe bedre av etterpå og at jeg kan takle hverdagen bedre. Ikke fordi jeg føler at jeg må. Ville løva gått på treningssenteret når hun hadde vondt i magen på dag 3? Nei. Ville løva sprunget og lekt med barna eller vennene sine fordi det var gøy? Ja. Ville flodhesten bli nekta å gå på stranda fordi den er tjukkere enn de andre dyra? Nei. Er funksjon viktigere enn utseende? Ja.

Jeg prøver å finne mer ut av innstinktene mine fordi jeg føler at de er litt begravd. Jeg vil være mer fri. Ikke fri fra folk, omgivelser, ansvar eller hardt arbeid, men fri fra tankemønster som ikke fører noen steder. Jeg har ikke lyst å bli sliten av min egen idé.  Jeg vil vite hva som er naturlig for meg. Hva vil jeg og hva gjør jeg bare fordi jeg føler at jeg må? Hvordan er det jeg arbeider? Hva bruker jeg tida mi på? Hvordan kan jeg kjenne bedre etter å luke ut de tingene som er helt unødvendig? Hvordan kan jeg ta bedre vare på meg selv slik at jeg har mer å gi til andre? Akkurat nå spør jeg dyreverden. Hvordan beveger de seg? Hvordan spiser de? Spiser de fordi klokka er 12 eller fordi de er sultne? Hvordan oppnår de målene sine? Hvordan er de sammen med andre dyr? Hvordan forholder de seg til materielle ting? Hvordan slapper de av? Hvordan utnytter de omgivelsene? Hvordan ser de ut? Hvordan viser de andre at de liker dem? Hvordan nyter de livet? Og hva er viktig for de?

Jeg sier ikke at jeg vil eller kan finne alle svarene i livet ved å tenke at jeg er en løve, men jeg tror i dette øyeblikk at det er en fin stratergi for å få litt perspektiv på ting. Jeg tenker at once I was an ape, man. Og jeg tenker at hei! la meg bli en løve!

Har ihvertfall løveutseende med meg.

I det siste har jeg tenkt at jeg vil være mer som en løve.

Fordi de kjemper, jager, løper, er råe, kjenner sine innstinkt og oppnår det de vil.

Og fordi når de ikke gjør det ligger de i solen, koser seg, klemmer seg inntil sine kjære, lar pulsen synke og tenker ikke på noe annet enn å være til.

Null stress, men likevel så sterk og tydelig.

Jeg vil være mer som en løve.

Det er bare å prøve.

Lure ting som er lurt å gjøre i livet;

Å slenge seg ned i gresset og nyte sola.

Å la seg begeistre av utseende til kjæresten.

Å la noen ting gå i glemmeboka.

Å besøke en sau når folkemengden ble for stor på 1. mai.

Å like krøllete hår.

Å late som man er en løve.

Å stille seg kritisk til "wellness" frokost på restaurant.

Å le av seg selv som prøver å forme en så tykk dobbelhake som mulig (men får tyn for at den ikke er stor nok. Skjønner det for øvrig ikke)

Å være 14 år på fest og danse ekstra lenge fordi noen har sagt at du ser trøtt ut.

Å lage en lunsj som er både hovedrett og dessert i ett.

Å bli invitert på buffét av tante. Ok, ikke bare lurt, men sykt godt.

Å teste ut nye oppskrifter fra kokoboka jeg fikk i bursdagsgave. "Fitness Kúche"- ler litt av det.

Å drømme om sin egen hage som man kan dekorere og nyte akkurat som man vil.

Å kjøpe en potte basilikum fordi det er en "blomst" og et krydder i ett.

Å kjøpe joggesko som lar deg føle underlaget.

Å drikke årets første utepils.

Å bli venn med bartenderen på festen og få spesialbehandlig.

Å skjønne hvorfor man aldri drikker alkohol når man våkner opp etter en feiende fin fest.

Å la seg begeistre av et band som sang fra hjertet mitt i hjertet av Berlin.

Å bli overtalt til å kjøpe cden. Ok, heller ikke tidenes kjøp, men vi smeltet.

Å lære seg en tysk rap-låt uteat. (Jobber fortsatt med saken altså, går ikke veldig fort)

Å omgi seg av ting som minner om gull, men som ikke er det. (av og til tenker jeg at håret mitt er gull)

Å få et brev som fra folk som er gull.

Å innse at livet er best når det inneholder mye tull.

Av og til finner man de beste svarene når man tar seg en dopause.

Seid dankbar.

Be alive.

(Og realitetssjekken: Love hurts -> Super.)

Jeg er den første til å innrømme at jeg ofte setter veldig store krav til meg selv. Sammenligner meg med andre, er ikke god nok, må bli flinkere, jobbe hardere også videre, også videre. Dette gjelder naturlig også innen dans ettersom det er det jeg på et vis holder på med. I dag var en sånn dag. Jeg skulle på profitrening for første gang på måneder. Ikke at jeg ikke har trent, ikke at jeg ikke har dansa, men har ikke hatt tid (og litt ikke lyst) til å ta klasser. Men jeg hadde bestemt meg for å "komme igang igjen". Kjente imidlertid at jeg var litt smånervøs. Hva hvis jeg ikke var like god som før? Hva hvis jeg ikke klarte å huske stegene? Hva hvis jeg blei for opptatt av å ikke være god nok. Hei, der fine tanker.

Men det som faktisk skjedde var morsomt. Jeg kom inn i salen fyllt av dansere og tenkte: hva er det dere driver med? Gjør hundre pilatesøvelser om dagen, strekker, spiser tørre knekkebrød, prøver å ligne læreren, øver 5 piruetter, men for hva? Ok, jeg mener på ingen måte at jeg er imot å arbeide, men måten det blir gjort på i danseverdenen er noen ganger så tåpelig. Dette ser jeg kanskje annerledes nå når jeg har vært "borte" en stund, men jeg tok meg selv i å ikke skjønne vitsen. Hvorfor skal jeg ligne på noen av disse? Hva er kunsten i det? Hvor ligger uttrykket som skaper en kunstnerisk utøver? Er det ikke dansere vi vil være og ikke en gjeng med kopier? Kjente stemningen gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg ned i bar overkropp med sammenrullet mage så alle kunne se valkene mine og spise en dobbel cheeseburger med pommes frites og på ingen måte tøye eller strekke før timen satte igang. Ikke fordi jeg hadde lyst på verken burger eller å være stiv, men bare fordi jeg ikke hadde noen som helst slags lyst til å passe inn.

Målet mitt for timen blei derfor å være så stygg som mulig. Gjøre det uten å prøve å danse, men bare la alt mulig komme ut. La kroppen slippe seg løs. Free your mind and the rest will follow, liksom, for å si det som Michael Jackson. Og det var så utrolig flott. Jeg hadde null presentasjonsangt, ingen forventninger, ingen krav. Resultat: jeg bevegde meg friere enn noen gang. Gjorde ting jeg ikke visste fantes. Blei ikke sliten. Ga F i det meste og koste meg søkk. Ikke fordi jeg forsøker å være en rebell, men fordi jeg ikke gidder å hindre meg selv mer. Humor er så utrolig undervurdert!!

Hvorfor være ballerina når du kan være en hare?

Jeg vil ikke passe inn.

Jeg vil skape kunst.

Fordi man kan gå ut i bakgården og selvfølgelig velge bordet merket med "HUNGER" og spise frokost med kaffe og avis.

Og nyte frokosten mens man tenker på at det er jammen deilig å spise utendørs igjen.

Og la beina få møte sola for første gang i år.

Og man kan kikke litt på himmelen og huset og føle at man har evig med tid i lomma.

 
Og dra på en helt spesiell restaurant.

Man kan vise tålmodighet i trafikken.

Og smile selv om man har noe mellom tennene.

Og bruke lang tid på å vurdere hva man skal spise.

Man kan feire bursdag med venner som har bakt svenske sjokoladekuler og gå rett i buffétfella.

Men likevel trøkke nedpå litt vafler med brunost for å være sikker på at man fortsatt er norsk og sånn.

Og få en kokebok som man finner ut er den perfekte måten å invitere folk på middag på og alle får dermed velge det de synes ser mest spennende ut og jeg lover å kokkelere og invitere.

Og man kan få et brev som matcher med kjolen man har på fordi det er sommer i været.

Og man kan til og med ha fri neste dag.